Italiensk fotball

Historiemåned: tidenes spiller

25-04-2008 Rune Opstad

Vegard Berget i Italienskfotball.com er en av de som kan mest om Calcio i Norge. I dag resonnerer han rundt hvem som er tidenes beste spiller i fotballandet .

Når jeg var åtte år, eller jeg tror i det minste jeg var åtte år, så kjøpte jeg cd'en "Zoolook" av synth-guruen Jean-Michel Jarre. Dette ble for mye pling-plong for noen av mine venner, som viste sin avsky ved å kalle ham Jean-Michel Diarè og lignende. Det var en evig konflikt om musikksmak (ja, det er vel forsåvidt fortsatt det), jeg hørte på Jarre - de hørte på Alice Cooper. Jeg hørte på Beatles, de hørte på A-ha. En av dem har i ettertid innrømmet at jeg hadde rett når det gjelder Beatles. Musikk og fotball var evige diskusjoner som barn.

Følelsen av at noen har tråkket idolet ditt på tærne, eller ikke ser på idolet på samme måte som deg selv, er alltid irriterende. Og fotballspillere har jeg også hatt idoler. I massevis. Manuel Negrete, Hugo Sanchez, Roberto Baggio, Gabriel Batistuta. Odd-legender som Tor Erling Hogstad og Roger Engh.

Så når jeg ble spurt om å kåre den beste gjennom tidende fikk jeg plutselig følelsen fra barneskolen tilbake. Den med å forsvare helten du mente ikke fikk nok oppmerksomhet. For mens Alice Cooper har sett sine bedre dager, så trekker fortsatt Jean Michel Jarre millioner, bokstavelig talt, til konsertene sine. Jeg hadde rett da. Og jeg har rett når jeg nå forteller hvem som er den neste beste gjennom historien.

Nest beste? Javisst. For den beste var Maradona. Diego Armando, altså, ikke Hugo. Jeg gidder ikke engang å forklare hvorfor, for han var best og vil alltid være best. Men ingen har noensinne sagt meg i mot, så jeg tenkte å benytte sjansen til å fortelle om den nest beste. Kanskje vi kan si den beste utenom Maradona, siden han likevel bør holdes utenfor slike konkurranser.

Så, hvem er den nest beste fotballspilleren i historien? Pele? Nei, nei. Verdens eneste som disser Maradona holder vi utenfor. Den nest beste kommer fra Portugal, tilhørte den såkalte gyldne generasjon og hadde en teknikk som verden aldri noensinne har sett maken til.

Joao Pinto sier noen sikkert nå, men du må gjette videre.

Vi snakker om en spiller som relativt sent i karrieren ble vinneren han fortjente å være, men som deretter fadet litt ut av rampelyset igjen.

Nå tenker sikkert noen Luis Figo. De kunne ikke vært lengre fra nærheten av sannheten.

Vi snakker om en spiller som spilte sammen med Batistuta, som var et lilla lag alene og som var velsignet med et overblikk som får meg til å tenke på den mytologiske figuren Argus. Han med øyne overalt på hele kroppen, totalt hundre av dem tror jeg.

Da vet alle som har sett en fotballkamp med denne spilleren at vi snakker om Rui Costa. Manuel Cesar. Som jeg gang på gang har forsvart. Ikke fordi folk har ment at han var elendig, for selv om de også finnes, så er det ikke så mange av dem. Men det er mange som er uenig når jeg rangerer ham over Zidane, Figo, Beckham(!), Kaka, Ronaldo (X2), Ronaldinho og Capucho.

Ikke bare rangerer jeg ham over. Jeg rangerer ham langt over. Like langt over som han er langt under Maradona.

Han scorer jo ikke mål, sier folket. Og jeg fyrer meg opp. Føler at her må man forsvare en spiller som man i en alder av 30 år fortsatt har som idol. Kanskje det siste ordentlige idolet. For: For det første scoret han mål, og for det andre var det ikke jobben hans, og for det tredje spiller det ingen rolle om man ikke scorer mål når man har Rui Costas eleganse.

For verden har aldri sett en så elegant fotballspiller. Der slår han tilogmed Maradona. Maradona tok ballen og gjorde ting som var utrolige. Rui Costa fikk ballen og gjorde ting var utrolige, men også så elegant at vi trodde vi så en ballett. Dette var ikke bare fotballkunst og fotballestetikk. Dette var kunst og estetikk i en mer generell betydning av ordene.

Og overblikket. Det vanvittige overblikket. Overblikket som i øyeblikk fikk fokuset vekk fra målscoreren og la alt fokuset på servitøren. Målet til Sjevtsjenko mot Real Madrid i en eller annen Champions League. 50 meter. Langs bakken. Og åpner hele forsvaret. Hvem andre gjør det etter Rui? Ingen. Absolutt ingen. Hvem brydde seg om Sjevtsjenko da?

Eller når han var nest siste mann på Portugals 3-2 mål mot England i Euro2000. Joao Pinto gjør riktignok en fantastisk avslutning, men dette målet kom, om jeg husker rett, etter et utall pasninger frem og tilbake før Rui endelig finner løsningen. Sender en perfekt ball og gir dermed laget seiersmålet.

Pøh. Zidane var mer teknisk, sier noen. Og minnene om Jean Michel Diarè dukker opp igjen. For Rui Costa stod ikke tilbake for noen teknisk. I tillegg var han smart. Han gjorde tingene effektivt og vakkert. Zidane var til tider bare litt vakkert.

For ikke å snakke om lojaliteten. Mot Fiorentina. Mot Milan. Og mot Benfica. Sistnevnte blir hans siste klubb som spiller.

For gir Rui Costa meg samme følelsen som Jean Michel Jarres halveksprimentelle "Zoolook" gav meg. Det er nok ikke flertallet som er enig med meg i at han er best. Vi er noen. Men vi vet at vi har rett. At når vi begynner å fortelle barnebarna om hvorfor alt var mye bedre før så står Rui Costa på listen over personer som vi kommer til å fortelle om. Kanskje overdriver vi litt, kanskje sier vi han spilte barbent fordi ingen ville spille mot ham når han hadde sko. Eller kanskje sier vi at han en gang trikset en gråstein fra Paris til Dakar. Men det er det som kjennetegner en ekte legende: At historien kanskje legger på noe, men at essensen er sann. For Rui Costa kunne spilt barbent. Og han kunne trikset hva som helst fra Paris til Dakar.


Vi anbefaler dere også til å lese Vegards blogg om italiensk fotball:
http://www.italienskfotball.com/pt/blog/